Høstturneringen 18. november 2013

Kort gjennomgang av tre av partiene.

Geir Hem vs Henrik S. Berg-Olsen

Åpning: Queen’s Pawn Game. 1. d4 – trekket Anand ventet med til det var for sent… 2…Sc6 er faktisk relativ sjelden fortsettelse, men det er først etter 5…a6 og 6. Sbd2 at vi har forlatt det meste av tidligere sjakkpartier i historien.

7. Lg5 er unøyaktig, det er bedre enten å utvikle dronningen på b3, med trussel mot b7, eller bytte mørkfargede løpere. Trusselen er rimelig tom, sort utvikler som normalt og hvit har mistet et tempo. Ved å bytte løpere kan hvit også tvinge sort til å miste sin lyse løper i tillegg, via Sh4.

Det er et jevnt og fint parti, der sort kunne valgt 12..Te8 i stedet for «teksttrekket» (hvorfor heter det det om trekk som ble gjort i partiet? Partitrekket er mer logisk…) Lg4.

Det blir en spennende avvikling av brikker, der hvit kunne valgt 15. Dxe2, som ville vært det enkleste og minst farefulle. Hvit velger i stedet et interessant, men uklart offer med Sxf7!?. Her bør sort svare med å bytte dronninger, og så trekke løperen til c2-g6. Hvis hvit så bytter av offiserer ender det hele med at sort får slått på b2 (se varianten) og har et visst initiativ.

I stedet er det hvit som har et klart initiativ, og 18…g5 er en viktig unøyaktighet. Det svekker kongestillingen voldsomt, og hvit spiller om ikke perfekt så i alle fall presist nok i de neste trekkene til å øke initiativet ytterligere. Med 23…Te7 vinner hvit også materiell, og med både ekstra brikker, initiativ og bedre bondestruktur er det klart at seieren er innen rekkevidde.

Vi må imidlertid berømme hvit for å finne de riktige trekkene i denne delen av partiet; fram til bukken noen trekk senere er hvit veldig presis.

Harald Hageland – Ole Petter Pedersen

Åpning: A22: Engelsk åpning – med en svak bonde på d3 som jeg tidlig satte inn et angrep mot. Jeg velger 3…b6 siden hvit venter med g3, for å kontrollere diagonalen – dette tvinger antakelig fram 4. e4 og vi er i det som vel kalles for Botvinnik-varianten (eller noe sånt). Hvits problem her er bonden på d3, som da ikke lenger kan forsvares av en annen bonde.

Med 5. Nge2 er vi solid ute av vanlig teori, og etter mitt passive svar 5…Be7 er vi helt ute på upløyd mark.

Etter 9. Bg5 ser jeg ikke en mulig kombinasjon som gir meg en bonde.Computeren viser at 11…d5 som jeg var fornøyd med, på langt nær er beste fortsettelse. Men etter svaret 12. Qc2 står jeg likefullt klart best. Jeg vurderte 12…d4 for å tvinge springeren ut til kanten av brettet (og med lite rom til å manøvrere seg inn igjen), det var nok teknisk sett en bedre løsning.

Etter slagene velger jeg 17. Rac8?! som vil gi meg et tårn på 7. raden. Men jeg undervurderte kanskje hvor sterk min egen dronning var på diagonalen.

24. R8c6 var jeg fornøyd med, men Fritz mener jeg skulle trukket det andre tårnet tilbake til samme felt. Det ville opprettholdt kontrollen på c-linja. Forskjellen er ikke stor.

Jeg gjør imidlertid en klar feil med 27…Bxf2. Det merket jeg også i partiet. Det ble altfor tidlig, og det ga hvit motspill via 28. Rf1. Mye sterkere er 27…Rh6! som jeg også vurderte, men jeg så ikke at det å flytte h-bonden ville svekke g-bonden som da ville henge etter Bxf2 – noe som ville gitt meg minst en bonde.

Så går partiet inn i en stilling Carlsen ville likt; det er i praksis remis, men det er mulig å bli unøyaktig. Med 41. Nd1 kommer hvit i en litt vanskelig stilling, og med 42. Ne3 er det faktisk vinst for sort. Jeg slår selvsagt, men klarer ikke å se hvordan jeg skal få hvit i trekktvang på riktig felt. Etter 46. Kf3 er trikset å velge enten Kd7 eller Ke7. Da får jeg nemlig anledning til å komme til d5 med hvit i trekket, og partiet er i praksis over.

Geir Farner – Carlos Barrientos

Åpning: Ukjent. Etter fem trekk er vi langt ute av teorien, og hvit har en klar fordel, med langt mer territorium og mye mer rom for egne offiserer. Etter 11…Sb8 har hvit utviklet seks av sju offiserer, sort tre – inkludert en springer på h7. 12…Lg5 er en feil, men hvit finner ikke helt den mest aggressive oppfølgingen, 14. Kh2 er litt forsiktig. Stillingen roper på c5! for å bryte opp sorts sentrumsbønder og gi rom for egne løpere.

Hvit har muligheten for c5 i flere trekk, uten å bruke den. Uansett er initiativet sterkt. Når springeren havner på h7 for andre gang i partiet, er det i realiteten over selv om hvit ikke finner de variantene som vinner direkte.

Sort begynner etter hvert å forsvare seg bedre, og neste gang springeren havner på h7 er det fortsatt ikke avgjort. Med 25…Sdf8 blir det imidlertid altfor defensivt og vanskelig å manøvrere. Sort måtte ha spilt a5 for å prøve å åpne a-linja og lette presset på dronningfløyen. Det kommer først i 43. trekk, da er det altfor sent.

Når slaget står om c-linja er det hele over; sort har ingenting å stille opp med i sin passive stilling. Etter hvert avvikler hvit dette på enkel måte, og når sort da bukker i presset stilling, er avslutningen av partiet litt uinteressant for tilskuerne, dessverre.

 

Legg igjen en kommentar