Langsjakk 5. oktober 2013

En gjennomgang av Asle vs Rune, Geir F vs Geir H, Rune vs Harald og Stein vs Geir F, godt hjulpet av analyseprogrammet Fritz.

Asle Jørgensen – Rune Arild Wågene 1-0

En jevn åpning med slavisk forsvar, både sorts 3…Lg4, hvits 4. Sbd2 og 5. Dc2 er litt uvanlige valg. Med 6…Ld6 er vi ute av åpningsteorien; det vanligste her er 6…Sbd7. Stillingen er uansett jevn.

Med 8…Se4 gjør sort en feil som i praksis gir hvit en vinnende stilling. Her ryker nemlig en bonde, takket være presist spill fra hvit mot det aggressive angrepet. 8…Sa6 med sikte på Sb4 i neste trekk er favoritten til Fritz; hvit mister løperparet.

Fra trekk 14 til 16 gjør også sort tre dronningtrekk etter hverandre, uten at det egentlig er påkrevd. Å rokere og få flere brikker i spill ville vært en bedre løsning.

Når b-linja blir åpnet er det fritt fram for hvit, og enkelt å konvertere overtaket til vinst.

Geir Farner – Geir Hem 1-0

Skulle vurdert partiet, men notatene var åpenbart feil, det var umulig å forstå hvordan trekkene var i en kritisk, tidlig fase av spillet. Så ut til at Farner fikk et initiativ etter en slavisk åpning, når Hem beskytter b7 med De7 i stedet for å la hvit ta bonden og så angripe tilbake med Tb8, med mulighet for dronningbytte og jevn stilling.

Rune Arild – Harald 1/2 – 1/2

Et spennende parti der vi nådde et sluttspill som er veldig instruktivt for spillere på vårt nivå.

Vi forsvinner fra teorien med 6. Lg5 – et typisk aggressivt «Rune-trekk», med påfølgende slag på f6. Åpningen er jevn, hvit får en anledning til å hindre rokade med 11. c3 og 12. Da4+, men velger Se2 i stedet (helt ok).

Med 13. c4 får sorts springer et fint hjem på d4, her kunne hvit rokert i stedet. Bonden står fint på c3, det er ingen hast med å tvinge motstanderens brikke til et bedre felt. Uansett er a4 bedre i så måte; da må springeren tilbake til c7.

Ved 23. trekk gjør begge en feil; hvits løper har ingen felter og kan tas ved f5, men både hvit og sort overser det.

Sort står kanskje marginal bedre i denne perioden, men fint motspill av hvit med h4 og h5 bringer nye ubalanser inn på brettet. Det er ikke enkelt å finne de riktige trekkene i denne stillingen.

Hvit tar sjansen på å åpne stillingen foran egen konge, det er antakelig en god løsning.

Sort gjør en viktig feil med 35…Ld2, ettersom det gir hvit en farlig fribonde. Men bedre for hvit var 37. Txb6; nå henger det overalt hos sort; på d6, d2 og f5. Men å slå med bonden gir fortsatt et kraftig overtak for hvit.

Ved trekk 38 overser hvit en fin taktikk. 38. Ta1 er veldig sterkt; sort kan ikke slå bonden på grunn av 39. Ta8+!, noe som tvinger sort til å gi dronning mot tårn.

39…Df7 er et forsøk på å bytte dronninger, men hvit gjør helt riktig ved å svare med 40. Dg4. Nå er vinsten innen rekkevidde – etter 40…Kf8 skal hvit spille 41. Dc8+ – med 42. Lh3 etter 41…De8. Men løpertrekket så ikke hvit, og fortsetter dermed i en stadig vunnet, men ikke fullt så enkel stilling.

Når dronningene kommer av brettet, er dette en vinst for hvit, selv om det ikke er helt enkelt. Ved å trekke løperen til c8 stenges nemlig tårnet ute fra spillet; hvit kan eventuelt gi materiell for å bli kvitt b-bonden.

I mellomtiden kan hvits tårn jakte på andre svakheter i sorts stilling, gjerne sammen med kongen. Et offer på d6 er en mulighet; c5 er et annet åpenbart trekk; det skaper en ny fribonde.

Dette er en type stilling der sort bare kan stå og vente på at noe skjer. Det er ingen muligheter for motspill, og hvit kan bruke all den tid han måtte ønske på å forbedre stillingen, for eksempel ved å bringe kongen fram i angrep.

Siden løperne er på ulik farge, er det utrolig viktig å holde tårnet på brettet for hvit. Dessverre velger hvit å bytte tårn, og da er det ikke mulig å tvinge fram noen vinst.

Stein Sjuls Hansen – Geir Farner 0-1

Vi forlater de vanligste variantene i denne sicilianske åpningen med 5. Lc4, et trekk som også har dårlig statistikk for hvit. Vanligst er definitivt 5. Sc3.

Hvit kommer uansett marginalt bedre ut av åpningen, har rokert tidlig og fått offiserer i spill. Hvit velger så å gi løperparet, noe som nok ikke er best. Sort får også en irriternende bonde på c4 som fratar d3 for dronningen.

Nå følger fint spill fra sort, og med h3 svekkes g2 betydelig, noe som en erfaren mann som hr. Farner ikke lar passere ustraffet. Sjakken med 14…Lh2 kan virke litt unødvendig, men det tvinger kongen over på h1, og dermed er dronning, tårn og konge alle mål for en gaffel, hvis sort bare kan få hvits løper bort fra e1-h4 diagonalen.

Nå får vi imidlertid en oppvisning i presist forsvarsspill fra hvit, der dronningen kommer ut av gaffelen, løperen støttes og stillingen framstår igjen som jevn – men sorts fordel er at hvit må være svært nøyaktig for ikke å ryke på en skikkelig smell.

Det er ikke sikkert 18…Lxf2 er riktig; det tar noe av kraften ut av angrepet. På den annen side; hvis den opprinnelige planen ikke virket, er det på tide med en ny.

Hvit går over fra å forsvare seg til å måtte finne på noe offensivt. Valget er f4-f5, men Fritz foretrekker 21. e5 i stedet for f5.

Sort lar spenningen bli ved, og spiller 24…d5. Det gir anledning til å spille 25. f6 – som ikke er fullt så sterkt som 25. exd5 exd5, 26. Te7 – men som fortsatt er klart overtak for hvit. Men oppfølgingen er ikke den riktige. 26. Dd2 er ikke nok; hvit må åpne i sentrum for å få med nok kraft i angrepet (se varianten i diagrammet).

Honnør til sort som også finner det eneste trekket som vinner i denne stillingen: 26…Kh8! Så snart sort får slått av springeren på h5 er partiet i realiteten over til fordel for sort.

 

 

Legg igjen en kommentar